Besøk i Filippinsk fengsel

En dag blant de innsatte i et Filippinsk fengsel.

Bildene er forminsket og sladdet for ikke å gjenkjenne personene.
Foto: Harry Wahlvåg 


     

Vi elsker å oppsøke kulturer som ligger litt på siden av vår egen vestlige verden. Vi har besøkt regnskogene i Malaysia og i provinsene Sabah og Sarawak på Borneo. Rundreiser i Thailand. Vietnam fra Nord til Sør. Kina og Tanzania. mm
Denne gang har vi tatt oss en tur til Filippinene, et land vi valgte fordi vi derved også kunne få en mulighet til å besøke noen slektninger og venner. Et besøk vi håpet kunne gi oss litt mer innblikk i hvordan det var å oppleve den tredje verden på nært hold. Kanskje også få råd og vink om mer enn hva reisebyråene kunne anbefale å fortelle om.
Et par dager før vi igjen skulle vende nesen hjemover, fikk vi også ideen om å se skyggesiden. Solsiden - som glorifiseres av turistbyråene - har vi oppdaget ikke alltid stemmer overens med realitetene. Et forslag om å besøke et ekte fengsel, vakte vår interesse. En "syk" ide, men hvorfor ikke? Her kunne vi ha en mulighet til å komme til "dekket bord". Møte representantene fra "underverdenen". Var det også en kulturforskjell når man sammenlignet straffeanstalter hjemme i Norge og de som befant seg i utviklingsland? Var straffesystemet på linje med vår egen? Ble man behandlet mer inhuman i et land som Filippinene? Etter hvert som spørsmålene tårnet seg opp, dess mer oppsatte ble vi i å gjennomføre et slikt besøk. Av lokale guider ble vi gjort oppmerksomme på at det kunne bli meget vanskelig. Kravet var nemlig at man innhentet skriftlig tillatelse fra myndighetene (som kunne være en drøy og tidskrevende prosess) ja for ikke å si nær sagt umulig.  Men med noen kontaktpersoner på innsiden,  fikk vi muligheten dagen etter. En sjanse vi ikke villa la gå fra oss.




Vi startet med byens politistasjon, hvor fangene vanligvis ble plassert før de ble flyttet til regionsfengselet inntil dom ble avsagt. Domfelte ble så vanligvis overført til landsfengselet i Muntinlupa, rett utenfor landets hovedstad Manila.

En betjent, visste ikke akkurat hvordan han skulle forholde seg, men turde ikke å nekte oss adgang sånn umiddelbart. Kontaktpersonen vår henviste til noen viktige navn tilhørende personer som befant seg høyt oppe på rangstigen, og sammen med noen poser med mat som Sølvi i all hastighet framskyndet fra et bakeri var nøkkelen tilpasset de dører som var nødvendig for oss å bli åpnet. Maten var også et resultat av Sølvis morsinstinkt, da hun fikk høre at de innsatte måtte tilkalle sine egne slektninger og venner, for i det hele tatt å ha en mulighet for å kunne spise. Dette forvaringsted hadde nemlig ikke budsjett for hverken mat eller drikke.
Politistasjonen hadde to nakne rom avsatt til å huse de arresterte. Det ene rommet hadde et lite vindu, - noe det andre rommet manglet. Begge rom kunne vel til sammen huse rundt 30 - 40 innsatte, avhengig av dagens "fangst". Fornødne, kropps- og klesvask måtte foretas på cella. En kran festet til veggen og en sluk i gulvet skulle dekke dette behov. Noe som selvfølgelig forårsaket en uutholdelig stank, og som gjorde at vårt besøk ble ganske så kortvarig. Her må det innskytes at politistasjonen brant ned noen få måneder etter vårt besøk, og framtvang et nytt oppbevaringssted for de ulykkelige. Hvorvidt forholdene har bedret seg, skal være usagt.


          Regionfengslet

Så gikk turen til selve regionsfengslet. Vi hadde ved hjelp av kontaktpersonen maktet å overtale politimesteren til å ringe i forveien og varsle om vårt kommende besøk. Vi var derfor ventet der vi møtte opp i porten omringet av væpnede vakter (som vi ikke fikk lov til å avfotografere) og en mur med masse piggtråd.

   

Mens vi gikk fram mot fengselssjefens kontor, ble vi anropt og hilst velkommen av innsatte som kjempet om et sted ved gittervinduet. Tydeligvis hadde de ikke mange blekansikter som oss på besøk. Vi var nok et hyggelig avbrekk i den ellers så kjedsommelige tredemølle livet bak gitteret måtte fortone seg som.


   

Først var det å bli "intervjuet" av fengselsdirektøren.  Da han hadde forvisset seg om vår seriøsitet, tok det ikke lange tiden før han hadde fått på en komplett uniform, med jakke og lue i henhold til reglement.


 

Et vink fra hans side, og noen positurbilder fra vår side, åpnet smil og dører hvor hen vi pekte.
På området var det to fengselsbygninger. Den ene bygningen inneholdt celler som kunne romme opp til 20 - 25 innsatte. Det var kun såkalte "mayors" - ordførere - valgt av cellas beboere som kunne tale på vegne av de andre. Det var derfor lite personlig i det vi fikk fram i våre "intervjuer".

   


Den andre bygningen inneholdt 20 småceller, inneholdende seks innsatte hver. Tolv celler - forbeholdt vanlige fanger - var adskilt fra de øvrige åtte. De øvrige cellene var avsatt til kvinnelig klientell, og til ungdommer under 18. Hver småcelle innehold seks innsatte.


 

At loven forbød å fengsle barn under 18 år, forhindret dog ikke at vi personlig fikk oppleve at denne loven ikke ble overholdt. Direktøren understreket at de så til at disse unge - som noen ganger kunne telle 13- og 14-åringer, ikke fikk menge seg med de eldre og mer avansert kriminelle. At de dermed var innestengt 24 timer i døgnet, affiserte han visstnok ikke.


 

Om dagen ble cellene åpnet, slik at midtgangen kunne benyttes som oppholdsrom.  Fengselet var et sted som ganske ofte ble besøkt av predikanter eller andre ledere av diverse religiøse kult og grupperinger. Her kunne de være sikre på og nå en lydhør masse, og kanskje til og med vinne en sjel eller to over til sin forsamling.


  

Andakten ble holdt med de innsatte på den ene siden og predikantene på den andre av gitteret.. Såpe var vanligvis gaven predikantene forsøkte å lokke med.


 

Hodetelling - det var jo viktig å påse at ingen stakk av fra fengslet - var vanlig 4 - 5 ganger om dagen. En tillært formasjon gjorde det lett for vokterne å telle.


 

Maten ble servert av fangenes egne "kokker", og noe som krevde at man hadde noe å fange opp maten med. En blikkboks, en plastkopp e.l. gjorde sin nytte, uansett. .
Middagen besto av 1 kopp ris og 1 kopp suppe/kraft med litt kyllingkjøtt.



   

  
Dette var mine fotografiske minner om et liv bak murene i et Filippinsk fengsel.

   

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

15.01 | 18:26

Hei John Egil
Takk for kommentaren på min hjemmeside. Hils din familie så mye fra oss.

...
15.01 | 00:17

Hei Harry..etter å ha sett gjennom sidene med masse flotte bilder og god opplysning om områder rundt om i verden kjenne eg reiselysten kommer sigende😄

...
18.11 | 13:46

jeg er halvt filippinsk Morsomt å lese dette

...
19.11 | 01:58

Hei Harry! Vi liker siden din. Mange flotte bilder. Vi får reisefeber av å se på :) Håper dere har det fint. Hilsen Nicolai og Berit

...
Du liker denne siden