Besøk i Filippinsk fengsel

En dag blant de innsatte i et Filippinsk fengsel
Foto: Harry Wahlvåg

Vi elsker å oppsøke kulturer som ligger litt på siden av vår egen vestlige. Vi har besøkt regnskogene i Malaysia og i provinsene Sabah og Sarawak på Borneo. Rundreiser i Thailand. Vietnam fra Nord til Sør. Kina og Tanzania. mm
Denne gang har vi tatt oss en tur til Filippinene, et land vi valgte fordi vi derved også kunne få en mulighet til å besøke noen slektninger og venner. Et besøk vi håpet kunne gi oss litt mer innblikk i hvordan det var å oppleve den tredje verden på nært hold. Kanskje også få råd og vink om mer enn hva reisebyråene kunne anbefale å fortelle om.

Et par dager før vi igjen skulle vende nesen hjemover, fikk vi også ideen om å se skyggesiden. Solsiden - som glorifiseres av turistbyråene - har vi oppdaget ikke alltid stemmer overens med realitetene. Et forslag om å besøke et ekte fengsel, vakte vår interesse. En "syk" ide, men hvorfor ikke? Her kunne vi ha en mulighet til å komme til "dekket bord". Møte representantene fra "underverdenen". Var det også en kulturforskjell når man sammenlignet straffeanstalter hjemme i Norge og de som befant seg i utviklingsland? Var straffesystemet på linje med vår egen? Ble man behandlet mer inhuman i et land som Filippinene? Etter hvert som spørsmålene tårnet seg opp, dess mer oppsatte ble vi i å gjennomføre et slikt besøk. Av lokale guider ble vi gjort oppmerksomme på at det kunne bli meget vanskelig. Kravet var nemlig at man innhentet skriftlig tillatelse fra myndighetene (som kunne være en drøy og tidskrevende prosess) ja for ikke å si nær sagt umulig. Men med noen kontaktpersoner på innsiden, fikk vi muligheten dagen etter. En sjanse vi ikke villa la gå fra oss.

A day among the inmates in a Philippine prison

We love to explore cultures that are a bit different to our own. We visited the rain forests of Malaysia and in the provinces of Sabah and Sarawak on Borneo. We have been on round trips in Thailand. Vietnam from North to South. China and Tanzania. and more. This time we have taken a trip to the Philippines, a country we chose because we also get a chance to visit some relatives and friends. A visit we hoped could give us some more insight into what it was like to experience the third world up close. Maybe also get to see more than travel agents would talk about.
A few days before we were to turn towards home, we also got the idea to see the dark side. We have detected that the “Sunny side” – that gets glorified by the tourism agencies - do not always match reality. A proposal to visit a real prison, aroused our interest. A "sick" idea, but why not? Here we could have a chance to get to the "Dark side". Meeting representatives from the "underworld". Was it also a cultural difference when compared to criminal institutions at home in Norway, and those who were in developing countries? Was the penal system in line with our own? Would you get treated more inhumane in a country like the Philippines? As the questions pile up, the more we were determined to conduct such a visit. For local guides, we were made aware that it could be very difficult. The requirement was that of written permission from the authorities (who might be a little over and time-consuming process) even if not virtually impossible. But with some connections on the inside, we got the opportunity the next day. A chance we would not let pass by.

Vi startet med byens politistasjon, hvor fangene vanligvis ble plassert før de ble flyttet til regionsfengselet inntil dom ble avsagt. Domfelte ble så vanligvis overført til landsfengselet i Muntinlupa, rett utenfor landets hovedstad Manila.

We started with the city police station, where prisoners were usually placed before they were moved to the regional jail until the sentence was handed down. The convicted person was then usually transferred to another prison in Muntinlupa, just outside the capital Manila.

En betjent, visste ikke akkurat hvordan han skulle forholde seg, men turde ikke å nekte oss adgang sånn umiddelbart. Kontaktpersonen vår henviste til noen viktige navn tilhørende personer som befant seg høyt oppe på rangstigen, og sammen med noen poser med mat som Sølvi i all hastighet framskyndet fra et bakeri var nøkkelen tilpasset de dører som var nødvendig for oss å bli åpnet. Maten var også et resultat av Sølvis morsinstinkt, da hun fikk høre at de innsatte måtte tilkalle sine egne slektninger og venner, for i det hele tatt å ha en mulighet for å kunne spise. Dette forvaringsted hadde nemlig ikke budsjett for hverken mat eller drikke.
Politistasjonen hadde to nakne rom avsatt til å huse de arresterte. Det ene rommet hadde et lite vindu, - noe det andre rommet manglet. Begge rom kunne vel til sammen huse rundt 30 - 40 innsatte, avhengig av dagens "fangst". Fornødne, kropps- og klesvask måtte foretas på cella. En kran festet til veggen og en sluk i gulvet skulle dekke dette behov. Noe som selvfølgelig forårsaket en uutholdelig stank, og som gjorde at vårt besøk ble ganske så kortvarig. Her må det innskytes at politistasjonen brant ned noen få måneder etter vårt besøk, og framtvang et nytt oppbevaringssted for de ulykkelige. Hvorvidt forholdene har bedret seg, skal være usagt.

The officer did not know exactly how to deal with us, but did not dare to deny us access. Our contact person referred to some important persons higher up in the system. And together with some bags of food that Sølvi in all speed got from a bakery, we had the “key” to the doors that were necessary for us to be opened. The food was also the result of Sølvis maternal instinct when she heard that the inmates had to call their relatives and friends, for all to have a chance to eat. The detention center had in fact not budget for either food or drink.
The police station had two bare rooms set aside to house those arrested. One room had a small window - something the other rooms were missing. Both rooms could accommodate a total of around 30 to 40 inmates, depending on the current "catch". Toilet visits, body wash and laundry had to be done in the cell. A tap mounted to the wall and a drain in the floor, were all they had to help themselves with. Which of course caused an unbearable stench, and that made our visit quite short-lived. Here it must be mentioned that the police station burned down a few months after our visit, and forced the prisoners to be placed somewhere else. Whether conditions have improved, is to be unsaid.

Regionfengslet

Så gikk turen til selve regionsfengslet. Vi hadde ved hjelp av kontaktpersonen maktet å overtale politimesteren til å ringe i forveien og varsle om vårt kommende besøk. Vi var derfor ventet der vi møtte opp i porten omringet av væpnede vakter (som vi ikke fikk lov til å avfotografere) og en mur med masse piggtråd.

Region Prison

So we went to the regional prison. We had with help from the contact person managed to persuade the police to call in advance, and prepare fore our coming visit. We were therefore waiting at the gate surrounded by armed guards
(which we werenot allowed to photographed) and a wall with lots
of barbed wire.

Mens vi gikk fram mot fengselssjefens kontor, ble vi anropt og hilst velkommen av innsatte som kjempet om et sted ved gittervinduet. Tydeligvis hadde de ikke mange blekansikter som oss på besøk. Vi var nok et hyggelig avbrekk i den ellers så kjedsommelige tredemølle livet bak gitteret måtte fortone seg som.

As we walked up to the prison chief's office, we were called to, and welcomed by inmates who were fighting for a place at the prisons window. Obviously they had not had many pale faces visiting them. We were a nice break in the otherwise tedious “treadmill life”, that life behind bars may seem like.

Først var det å bli "intervjuet" av fengselsdirektøren. Da han hadde forvisset seg om vår seriøsitet, tok det ikke lange tiden før han hadde fått på en komplett uniform, med jakke og lue i henhold til reglement.

First we were "interviewed" by the prison director. When he was satisfied about our seriousness, it was not long before he had on a complete uniform, jacket and cap in accordance with the regulations.

Et vink fra hans side, og noen positurbilder fra vår side, åpnet smil og dører hvor hen vi pekte.
På området var det to fengselsbygninger. Den ene bygningen inneholdt celler som kunne romme opp til 20 - 25 innsatte. Det var kun såkalte "mayors" - ordførere - valgt av cellas beboere som kunne tale på vegne av de andre. Det var derfor lite personlig i det vi fikk fram i våre "intervjuer".

A hint on his part, and some pose photos from our side, opened the door and smiles wherever we pointed out.
In the area there were two prison buildings. One building contained cells that could accommodate up to 20 to 25 inmates. There was only so-called "Mayors" elected by the cell of residents who could speak for the others. Our "interviews" was therefore not very personal.

Den andre bygningen inneholdt 20 småceller, inneholdende seks innsatte hver. Tolv celler - forbeholdt vanlige fanger - var adskilt fra de øvrige åtte. De øvrige cellene var avsatt til kvinnelig klientell, og til ungdommer under 18. Hver småcelle innehold seks innsatte.

The other building contained 20 small cells, each containing six inmates. Twelve cells - reserved for ordinary prisoners - were separated from the other eight. The remaining cells were reserved for female clientele, and to young people under 18 Each small cell containing six inmates.

At loven forbød å fengsle barn under 18 år, forhindret dog ikke at vi personlig fikk oppleve at denne loven ikke ble overholdt. Direktøren understreket at de så til at disse unge - som noen ganger kunne telle 13- og 14-åringer, ikke fikk menge seg med de eldre og mer avansert kriminelle. At de dermed var innestengt 24 timer i døgnet, affiserte han visstnok ikke.

That the law forbade imprisoning children under the age of 18, did not count for much. We personally experienced that this law was not respected. The director stressed that they saw too that these young people - who sometimes could be 13 - and 14-year-olds, did not mingle with the older and more sophisticated criminals. That they were confined 24 hours a day, did apparently not affect him.

Om dagen ble cellene åpnet, slik at midtgangen kunne benyttes som oppholdsrom. Fengselet var et sted som ganske ofte ble besøkt av predikanter eller andre ledere av diverse religiøse kult og grupperinger. Her kunne de være sikre på og nå en lydhør masse, og kanskje til og med vinne en sjel eller to over til sin forsamling.

During the day, cells were opened so that the aisle may be used as living space. The prison was quite often visited by ministers or other leaders of various religious cults and groupings. Here they could be sure to be heard, and maybe even win a soul or two to his congregation.

Andakten ble holdt med de innsatte på den ene siden og predikantene på den andre av gitteret.. Såpe var vanligvis gaven predikantene forsøkte å lokke med.

Mass was held with the prisoners on one side and on the other preachers on the other side of the bars. Soap was usually a present preachers tried to lure with

Hodetelling - det var jo viktig å påse at ingen stakk av fra fengslet - var vanlig 4 - 5 ganger om dagen. En tillært formasjon gjorde det lett for vokterne å telle.

Headcount - it was important to ensure that no one ran away from prison – it was usual 4 to 5 times a day. A learned formation made it easy for guards to count the prisoners.

Maten ble servert av fangenes egne "kokker", og noe som krevde at man hadde noe å fange opp maten med. En blikkboks, en plastkopp e.l. gjorde sin nytte, uansett. .
Middagen besto av 1 kopp ris og 1 kopp suppe/kraft med litt kyllingkjøtt.

The food was served by the prisoners' own "chefs", and that required that one had something to pick up food with. A tin box, a plastic cup could be used.
Dinner consisted of 1 cup rice and 1 cup of soup with some chicken meat.

Dette var mine fotografiske minner om et liv bak murene i et Filippinsk fengsel.

This was my photographic memories of a life behind bars in a Philippine prison.